Bokmålsordboka
jamre
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å jamre | jamrer | jamra | har jamra | jamr!jamre! |
jamret | har jamret | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
jamra + substantiv | jamra + substantiv | den/det jamra + substantiv | jamra + substantiv | jamrende |
jamret + substantiv | jamret + substantiv | den/det jamrede + substantiv | jamrede + substantiv | |
den/det jamrete + substantiv | jamrete + substantiv |
Opphav
fra lavtysk eller tysk; av jammerBetydning og bruk
- gi fra seg gråtende eller klynkende lyd av sorg, smerte eller lignende
Eksempel
- jamre av smerte
Eksempel
- jamre over de høye skattene;
- han jamrer og bærer seg bestandig
Faste uttrykk
- jamre seg
- ynke seg, klynke
- klage sin nød;
beklage seg