Bokmålsordboka
irrgang
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en irrgang | irrgangen | irrganger | irrgangene |
Opphav
fra tysk , av irren ‘fare vill’Betydning og bruk
i overført betydning: labyrint, vanskelig vei der en lett går seg vill
Eksempel
- ikke være fortrolig med politikkens irrganger