Bokmålsordboka
irre 1, eire
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å eire | eirer | eira | har eira | eir! |
eiret | har eiret | |||
å irre | irrer | irra | har irra | irr! |
irret | har irret | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
eira + substantiv | eira + substantiv | den/det eira + substantiv | eira + substantiv | eirende |
eiret + substantiv | eiret + substantiv | den/det eirede + substantiv | eirede + substantiv | |
den/det eirete + substantiv | eirete + substantiv | |||
irra + substantiv | irra + substantiv | den/det irra + substantiv | irra + substantiv | irrende |
irret + substantiv | irret + substantiv | den/det irrede + substantiv | irrede + substantiv | |
den/det irrete + substantiv | irrete + substantiv |