Bokmålsordboka
invertere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å invertere | inverterer | inverterte | har invertert | inverter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| invertert + substantiv | invertert + substantiv | den/det inverterte + substantiv | inverterte + substantiv | inverterende |
Opphav
fra latin , av in- og vertere ‘snu, vende’Betydning og bruk
bytte om, snu om på
- brukt som adjektiv
- en setning med invertert ordstilling;
- en invertert rentekurve