Bokmålsordboka
intimidere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å intimidere | intimiderer | intimiderte | har intimidert | intimider! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| intimidert + substantiv | intimidert + substantiv | den/det intimiderte + substantiv | intimiderte + substantiv | intimiderende |
Opphav
av middelalderlatin intimidare ‘skremme’Betydning og bruk
gjøre engstelig;
skremme
Eksempel
- spre frykt og intimidere folk;
- hele befolkningen ble intimidert