Bokmålsordboka
insinuere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å insinuere | insinuerer | insinuerte | har insinuert | insinuer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| insinuert + substantiv | insinuert + substantiv | den/det insinuerte + substantiv | insinuerte + substantiv | insinuerende |
Opphav
av latin insinuare ‘la trenge inn’, av in- og sinus ‘bryst’Betydning og bruk
antyde eller beskylde på en fordekt måte
Eksempel
- de insinuerte at jeg hadde fart med usannheter