Bokmålsordboka
imponere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å imponere | imponerer | imponerte | har imponert | imponer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| imponert + substantiv | imponert + substantiv | den/det imponerte + substantiv | imponerte + substantiv | imponerende |
Opphav
fra latin ‘sette, legge i, på, narre’Betydning og bruk
Eksempel
- imponere noen;
- bli imponert av noe;
- jeg ble imponert over hans språkkunnskaper