Bokmålsordboka
hø 1
substantiv hankjønn eller hunkjønn
kjønn | entall | flertall | ||
---|---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
hankjønn | en hø | høen | høer | høene |
hunkjønn | ei/en hø | høa |
Opphav
norrønt hǿð, av hór ‘høy’; beslektet med nynorsk hæd ‘høyde’, ‘fjellvidde’Betydning og bruk
høyt, ruvende og kuppelformet fjell