Bokmålsordboka
huner
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en huner | huneren | hunere | hunerne |
Opphav
norrønt húnar; trolig fra (primært han-)kinesiskBetydning og bruk
person som hørte til et sentralasiatisk rytter- og nomadefolk som på slutten av folkevandringstiden brøt inn i Europa