Bokmålsordboka
henrette
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å henrette | henretter | henretta | har henretta | henrett! |
| henrettet | har henrettet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| henretta + substantiv | henretta + substantiv | den/det henretta + substantiv | henretta + substantiv | henrettende |
| henrettet + substantiv | henrettet + substantiv | den/det henrettede + substantiv | henrettede + substantiv | |
| den/det henrettete + substantiv | henrettete + substantiv | |||
Opphav
etter tysk hinrichtenBetydning og bruk
avlive (en dødsdømt person);
Eksempel
- opprørerne ble henrettet uten lov og dom