Bokmålsordboka
havne 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å havne | havner | havna | har havna | havn! |
| havnet | har havnet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| havna + substantiv | havna + substantiv | den/det havna + substantiv | havna + substantiv | havnende |
| havnet + substantiv | havnet + substantiv | den/det havnede + substantiv | havnede + substantiv | |
| den/det havnete + substantiv | havnete + substantiv | |||
Opphav
norrønt hafna ‘føre (skip) i havn’; av havn (1Betydning og bruk
komme (til eller på), ende, lande
Eksempel
- hun havnet i Bergen som forretningskvinne;
- kjøre utfor veien og havne på sykehus;
- havne på hodet i grøfta;
- havne langt nede på resultatlista