Bokmålsordboka
guru
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en guru | guruen | guruer | guruene |
Opphav
fra hindi; opprinnelig sanskrit ‘tung, verdig’Betydning og bruk
- i indiske religioner og vestlige yogabevegelser: person som har nådd den høyeste åndelige innsikt, og som derfor er i stand til å lede andre
- lederfigur
Eksempel
- en guru for den renskårne og puristiske funkisarkitekturen