Bokmålsordboka
grynte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grynte | grynter | grynta | har grynta | grynt! |
| gryntet | har gryntet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| grynta + substantiv | grynta + substantiv | den/det grynta + substantiv | grynta + substantiv | gryntende |
| gryntet + substantiv | gryntet + substantiv | den/det gryntede + substantiv | gryntede + substantiv | |
| den/det gryntete + substantiv | gryntete + substantiv | |||
Opphav
trolig lydordBetydning og bruk
- om visse dyr, særlig gris: gi fra seg korte strupelyder uten å åpne munnen
Eksempel
- grisen grynter
- om person: gi fra seg uartikulerte lyder for å uttrykke misnøye
Eksempel
- han bare gryntet til svar