Bokmålsordboka
grunne 4
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å grunne | grunner | grunna | har grunna | grunn! |
grunnet | har grunnet | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
grunna + substantiv | grunna + substantiv | den/det grunna + substantiv | grunna + substantiv | grunnende |
grunnet + substantiv | grunnet + substantiv | den/det grunnede + substantiv | grunnede + substantiv | |
den/det grunnete + substantiv | grunnete + substantiv |
Opphav
norrønt gruna, jamfør lavtysk grunden; i eldre form grundeBetydning og bruk
tenke dypt, spekulere, gruble
Eksempel
- grunne ut en plan;
- grunne over, på noe