Bokmålsordboka
ful
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| ful | fult | fule | fule |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| fulere | fulest | fuleste |
Opphav
norrønt fúll, egentlig ‘stinkende, uren’Betydning og bruk
Eksempel
- et fult blikk;
- en ful fyr
Eksempel
- være ful (på noen)