Bokmålsordboka
anføre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å anføre | anfører | anførte | har anført | anfør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| anført + substantiv | anført + substantiv | den/det anførte + substantiv | anførte + substantiv | anførende |
Opphav
av tysk anführen, opprinnelig ‘føre fram’Betydning og bruk
Eksempel
- delegasjonen ble anført av utenriksministeren
- føre på ens debet
Eksempel
- beløpet er ved en feil blitt anført på kontoen;
- skal du betale kontant, eller skal vi anføre beløpet?