Bokmålsordboka
anfekte
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å anfekte | anfekter | anfekta | har anfekta | anfekt! |
anfektet | har anfektet | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
anfekta + substantiv | anfekta + substantiv | den/det anfekta + substantiv | anfekta + substantiv | anfektende |
anfektet + substantiv | anfektet + substantiv | den/det anfektede + substantiv | anfektede + substantiv | |
den/det anfektete + substantiv | anfektete + substantiv |
Opphav
fra lavtysk ‘fekte mot’Betydning og bruk
bringe ut av fatning;
affisere
Eksempel
- han lar seg ikke anfekte av slike bagateller;
- det anfekter meg ikke det minste