Bokmålsordboka
framfall, fremfall
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et framfall | framfallet | framfall | framfallaframfallene |
| et fremfall | fremfallet | fremfall | fremfallafremfallene |
Betydning og bruk
leieforandring av et organ, særlig av livmor eller endetarm, slik at det kommer til syne utenfor de naturlige åpningene;