Bokmålsordboka
formæle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å formæle | formæler | formælte | har formælt | formæl! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| formælt + substantiv | formælt + substantiv | den/det formælte + substantiv | formælte + substantiv | formælende |
Opphav
fra tysk; beslektet med gemalFaste uttrykk
- bli formæltom fyrster: gifte seg, bli gift
- bli formælt med en prins