Bokmålsordboka
anakoluti
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en anakoluti | anakolutien | anakolutier | anakolutiene |
Uttale
anakolutiˊOpphav
av gresk anakoluthia ‘uten sammenheng’, av an- og akolouthos ‘følgende, samsvarende’; jamfør an- (2Betydning og bruk
brudd på sammenhengen i setningsbygningen;
overgang til en annen setningsstruktur enn den en først begynte med;
for eksempel slutt og snakk for slutt å snakke