Bokmålsordboka
finte 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å finte | finter | finta | har finta | fint! |
| fintet | har fintet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| finta + substantiv | finta + substantiv | den/det finta + substantiv | finta + substantiv | fintende |
| fintet + substantiv | fintet + substantiv | den/det fintede + substantiv | fintede + substantiv | |
| den/det fintete + substantiv | fintete + substantiv | |||
Betydning og bruk
i idrett: gjøre eller gi en finte (1, 1)
Eksempel
- finte ut målmannen