Bokmålsordboka
finitt 2
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| finitt | finitt | finitte | finitte |
Opphav
fra latin perfektum partisipp av finire ‘ende, avgrense’; beslektet med finisBetydning og bruk
om verbalform: som kan stå alene som verbal i en setning;
til forskjell fra infinitt (2, 2)