Bokmålsordboka
fennikel
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en fennikel | fennikelen | fennikler | fenniklene |
Opphav
gjennom lavtysk; fra latin diminutiv av fenum ‘gress, høy’Betydning og bruk
- flerårig, meterhøy krydderplante i skjermplantefamilien, Foeniculum vulgare
- fennikel (1) brukt som krydder