Bokmålsordboka
tyvkjenne, tjuvkjenne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tjuvkjenne | tjuvkjenner | tjuvkjente | har tjuvkjent | tjuvkjenn! |
| å tyvkjenne | tyvkjenner | tyvkjente | har tyvkjent | tyvkjenn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tjuvkjent + substantiv | tjuvkjent + substantiv | den/det tjuvkjente + substantiv | tjuvkjente + substantiv | tjuvkjennende |
| tyvkjent + substantiv | tyvkjent + substantiv | den/det tyvkjente + substantiv | tyvkjente + substantiv | tyvkjennende |
Betydning og bruk
beskylde noen for å være tyv