Bokmålsordboka
erverve
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å erverve | erverver | erverva | har erverva | erverv! |
| ervervet | har ervervet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| erverva + substantiv | erverva + substantiv | den/det erverva + substantiv | erverva + substantiv | ervervende |
| ervervet + substantiv | ervervet + substantiv | den/det ervervede + substantiv | ervervede + substantiv | |
| den/det ervervete + substantiv | ervervete + substantiv | |||
Opphav
av tysk erwerbenBetydning og bruk
- skaffe, tilegne, opparbeide;
Eksempel
- erverve seg kunnskaper;
- kommunen ervervet eiendommen
- brukt som adjektiv: som ikke er medfødt
Eksempel
- en ervervet hjerneskade;
- få barn har ervervede hjertesykdommer;
- ervervede egenskaper