Bokmålsordboka
paladin
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en paladin | paladinen | paladiner | paladinene |
Opphav
gjennom italiensk eller fransk; fra latin palatinus ‘embetsmann ved hoffet’Betydning og bruk
- i gammel fransk heltediktning: hver av de tolv ridderne i følget til Karl den store;helt (1) som kjemper mot urett
- ukritisk tilhenger;følgesvenn, våpendrager