Bokmålsordboka
dulte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dulte | dulter | dulta | har dulta | dult! |
| dultet | har dultet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dulta + substantiv | dulta + substantiv | den/det dulta + substantiv | dulta + substantiv | dultende |
| dultet + substantiv | dultet + substantiv | den/det dultede + substantiv | dultede + substantiv | |
| den/det dultete + substantiv | dultete + substantiv | |||
Opphav
av dulleBetydning og bruk
- småtrave;
Eksempel
- de dulter etter
Eksempel
- dulte noen i ryggen;
- dulte til noen
- i overført betydning: skubbe eller dytte noen mot en viss atferd
Eksempel
- dulte verden til et bedre klima;
- myndighetene prøver å dulte innbyggerne til et sunnere liv
Faste uttrykk
- dulte bortigi en uforvarende puff (3