Bokmålsordboka
dikke 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dikke | dikker | dikka | har dikka | dikk! |
| dikket | har dikket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dikka + substantiv | dikka + substantiv | den/det dikka + substantiv | dikka + substantiv | dikkende |
| dikket + substantiv | dikket + substantiv | den/det dikkede + substantiv | dikkede + substantiv | |
| den/det dikkete + substantiv | dikkete + substantiv | |||
Opphav
av en foreldet interjeksjon dikk ‘tikk’Betydning og bruk
kile (3, 1) (og si «dikkedikk»)
Eksempel
- dikke et barn under haka