Bokmålsordboka
digel
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en digel | digelen | digler | diglene |
Opphav
norrønt digull; trolig påvirket av latin tegula ‘lærpotte’Betydning og bruk
kar til å smelte metall i;
jamfør smeltedigel