bustad
substantiv hankjønn
Opphav
norrønt bústaðr, jamfør òg norrønt bólstaðr ‘bustad, gard’; av bu (2Tyding og bruk
- stad eller gard der ein bur eller kan seiast å ha heimen sin
Døme
- ha fast bustad
Døme
- det skortar på nye bustader
- som etterledd i ord som
- einebustad
- tomannsbustad
- i overført tyding, særleg i religiøst språk: tilhaldsstad
Døme
- ordet vart menneske og tok bustad mellom oss