Nynorskordboka
ubønhøyrleg, ubønnhøyrleg
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| ubønhøyrleg | ubønhøyrleg | ubønhøyrlege | ubønhøyrlege |
| ubønnhøyrleg | ubønnhøyrleg | ubønnhøyrlege | ubønnhøyrlege |
Opphav
jamfør bønhøyreTyding og bruk
som ikkje let seg påverke eller stanse;
streng, uavvendeleg
Døme
- med ubønhøyrleg konsekvens
- brukt som adverb:
- ferien går ubønhøyrleg mot slutten