Nynorskordboka
supplikkere
supplikkera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å supplikkeraå supplikkere | supplikkerer | supplikkerte | har supplikkert | supplikker! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| supplikkert + substantiv | supplikkert + substantiv | den/det supplikkerte + substantiv | supplikkerte + substantiv | supplikkerande |
Opphav
frå latin ‘bønfalle’Tyding og bruk
om eldre forhold: (audmjukt) søkje om ei stilling, ein føremon eller liknande