Nynorskordboka
spjelke
spjelka
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å spjelkaå spjelke | spjelkar | spjelka | har spjelka | spjelk!spjelka!spjelke! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
spjelka + substantiv | spjelka + substantiv | den/det spjelka + substantiv | spjelka + substantiv | spjelkande |
Opphav
norrønt spelkja; av spjelkTyding og bruk
stive opp, stø med spjelk(ar)
Døme
- spjelke eit brote bein;
- spjelke den avbrotne teltstonga