Nynorskordboka
sist 3
adverb
Opphav
norrønt sízt, opphavleg superlativ av síð ‘seint’, n eintal av sist (1; jamfør sidan (2Tyding og bruk
Døme
- kome sist av alle
- mot slutten
Døme
- sist i september
- lengst bak;attarst, til slutt
Døme
- stå sist i rekkja
- dårlegast
Døme
- bli sist i tevlinga
- som går nærmast føre
Døme
- de gjekk same vegen som sist
Faste uttrykk
- sist av altframfor alt ikkje;
helst ikkje- det var no det eg sist av alt ville
- sist, men ikkje minsttil slutt av det som er nemnt, men viktigare enn plasseringa skulle tilseie
- takk for sist
- brukt som helsing: takk for samværet førre gongen vi møttest
- brukt for å uttrykkje at nokon gjer gjengjeld eller hemner seg på nokon
- til sjuande og sistheilt til slutt