Nynorskordboka
røyte 4
røyta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å røytaå røyte | røyter | røytte | har røytt | røyt! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
røytt + substantiv | røytt + substantiv | den/det røytte + substantiv | røytte + substantiv | røytande |
Opphav
norrønt hreyta ‘kaste, slengje ut’, truleg samanheng med hrjóta ‘fare fram, støkke’Tyding og bruk
- i uttrykk:
Faste uttrykk
- røyte or segslengje utor seg bitande ord; bite frå seg
- røyte seg innpåegle (på folk), byrje å krangle