Nynorskordboka
rutte
rutta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ruttaå rutte | ruttar | rutta | har rutta | rutt!rutta!rutte! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rutta + substantiv | rutta + substantiv | den/det rutta + substantiv | rutta + substantiv | ruttande |
Opphav
gjennom dansk ‘sløse’, frå lågtysk; jamfør rute (5Faste uttrykk
- ha/få å rutte meddisponere eller kunne bruke pengar, ressursar, pengar eller liknande
- han har ikkje mykje å rutte med for tida;
- dei har fått meir å rutte med;
- museet fekk ein million ekstra å rutte med