Nynorskordboka
prakke
prakka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å prakkaå prakke | prakkar | prakka | har prakka | prakk!prakka!prakke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| prakka + substantiv | prakka + substantiv | den/det prakka + substantiv | prakka + substantiv | prakkande |
Opphav
av lågtysk prachen ‘tigge’Faste uttrykk
- prakke pånøyde, presse, tvinge
- seljaren prakka på dei ei ny lampe;
- foreldra mine prakkar aldri sine meiningar på meg