Nynorskordboka
manne
manna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å mannaå manne | mannar | manna | har manna | mann!manna!manne! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| manna + substantiv | manna + substantiv | den/det manna + substantiv | manna + substantiv | mannande |
Opphav
norrønt manna ‘oppsede til ein dyktig mann’; av mannTyding og bruk
hyre, skaffe mannskap til
Døme
- manne ein båt
Faste uttrykk
- manne oppsetje mot i
- manne seg oppta mot til seg, ta seg saman
- han manna seg opp og sa eit klart nei