Nynorskordboka
kvele
kvela
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kvelaå kvele | kveler | kvelte | har kvelt | kvel! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kvelt + substantiv | kvelt + substantiv | den/det kvelte + substantiv | kvelte + substantiv | kvelande |
Opphav
norrønt kvelja ‘pine, plage’Tyding og bruk
- drepe ved å stogge lufttilførsla til lungene;
Døme
- kvele offeret sitt;
- kvele nokon med strupetak;
- bli kvelt av røyk
- sløkkje eller hindre frå å vekse ved å stanse lufttilførsel
Døme
- kvele elden med eit teppe;
- lavaen kveler vegetasjonen
- i overført tyding: dempe, undertrykkje kjensle eller andletsuttrykk
Døme
- kvele ein geisp;
- ho kveler gråten sin
- i overført tyding: halde nokon nede;hindre nokon i å utfalde seg
Døme
- statsgjeld kveler vekst og utvikling
Faste uttrykk
- kvele i fødselenhindre frå først av
- kvele ein freistnad i fødselen;
- kvart forsøk på å avsløre løyndomen blir kvelt i fødselen
- kvele motorengje motoren for lite luft i høve til drivstoffgassen slik at han stansar