Nynorskordboka
krenkje, krenke
krenkja, krenka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å krenkaå krenke | krenker | krenkte | har krenkt | krenk! |
| å krenkjaå krenkje | krenkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| krenkt + substantiv | krenkt + substantiv | den/det krenkte + substantiv | krenkte + substantiv | krenkande |
| krenkjande | ||||
Opphav
norrønt krenkja; av lågtysk krenken, av krank ‘sjuk’Tyding og bruk
Døme
- kjenne seg krenkt;
- det ho sa, krenkte han
- brukt som adjektiv:
- krenkjande ytringar;
- bli utsett for krenkjande haldningar
- ikkje respektere;
Døme
- krenkje ytringsfridomen;
- menneskerettane blir krenkte