Nynorskordboka
konjugere
konjugera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å konjugeraå konjugere | konjugerer | konjugerte | har konjugert | konjuger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| konjugert + substantiv | konjugert + substantiv | den/det konjugerte + substantiv | konjugerte + substantiv | konjugerande |
Opphav
frå latin ‘binde saman’Tyding og bruk
- i grammatikk: bøye eit verb;jamfør deklinere
- i biologi: pare ved konjugasjon (2)
- i matematikk: høyre saman;jamfør konjugert