Nynorskordboka
intonere
intonera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å intoneraå intonere | intonerer | intonerte | har intonert | intoner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| intonert + substantiv | intonert + substantiv | den/det intonerte + substantiv | intonerte + substantiv | intonerande |
Opphav
av latin , opphavleg intonare ‘dundre, larme’Tyding og bruk
- fastsetje tonen
- byrje eit musikkstykke;stemme i ein song
Døme
- orkesteret intonerte «Mellom bakkar og berg»