Nynorskordboka
fremst
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| fremst | fremst | fremste | fremste |
Opphav
norrønt fremstr og framastr, superlativ av fram og framme; jamfør fremreTyding og bruk
- som er lengst framme
Døme
- gå i fremste rekkja;
- sitje på den fremste tofta
- brukt som adverb
- gå fremst;
- sitje fremst i kyrkja
- som er i brodden;førande;viktigast
Døme
- ein av dei fremste komponistane våre
- brukt som substantiv
- den fremste i flokken;
- vere mellom dei fremste i åndslivet
Faste uttrykk
- først og fremstframfor alt, særleg
- først og fremst må vi vere rolege