Nynorskordboka
forhøyre
forhøyra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forhøyraå forhøyre | forhøyrer | forhøyrde | har forhøyrt | forhøyr! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forhøyrd + substantiv | forhøyrt + substantiv | den/det forhøyrde + substantiv | forhøyrde + substantiv | forhøyrande |
Opphav
frå lågtysk eller tysk; av for- (2Tyding og bruk
ta opp politiforklaring eller forklaring i retten av;
spørje ut, eksaminere
Døme
- forhøyre ein mistenkt
Faste uttrykk
- forhøyre segspørje seg for;
skaffe seg greie på- forhøyre seg om kva tid toget går