Nynorskordboka
forstille
forstilla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forstillaå forstille | forstiller | forstilte | har forstilt | forstill! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forstilt + substantiv | forstilt + substantiv | den/det forstilte + substantiv | forstilte + substantiv | forstillande |
Opphav
frå tysk , opphavleg med tyding ‘stille noko på ein annan måte enn den naturlege’; av for- (2Tyding og bruk
brukt som adjektiv: uekte
Døme
- eit forstilt uttrykk;
- forstilt venlegheit
Faste uttrykk
- forstille seggjere seg til, gjere seg annleis enn ein verkeleg er
- forstille seg i selskap med andre