Bokmålsordboka
derangere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å derangere | derangerer | derangerte | har derangert | deranger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| derangert + substantiv | derangert + substantiv | den/det derangerte + substantiv | derangerte + substantiv | derangerende |
Uttale
derangsjeˊreOpphav
av fransk de- og rang ‘rekke, orden’Betydning og bruk
bringe i uorden;