Bokmålsordboka
denge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å denge | denger | dengte | har dengt | deng! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dengt + substantiv | dengt + substantiv | den/det dengte + substantiv | dengte + substantiv | dengende |
Opphav
norrønt dengjaBetydning og bruk
- gi juling eller bank (3, 2);slå
Eksempel
- denge motstanderen;
- de denger hverandre gule og blå
- bearbeide ved slag
Eksempel
- denge leire;
- de dengte de våte klesplaggene mot steinen for å rense dem
Faste uttrykk
- denge løs påslå hardt til
- de begynte å denge løs på ham