Bokmålsordboka
bukkel
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en bukkel | bukkelen | bukler | buklene |
Opphav
gjennom tysk, fra gammelfransk; av latin buccula ‘lite rundt kinn’Betydning og bruk
- rundaktig opphøyning i overflate
Eksempel
- tapetet lå i bukler og buler oppover veggen
- bølgete hårlokk