Bokmålsordboka
bløt 2, blaut
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| blaut | blautt | blaute | blaute |
| bløt | bløtt | bløte | bløte |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| blautere | blautest | blauteste |
| bløtere | bløtest | bløteste |
Opphav
av dansk blød, norrønt blautr; i betydning 4 innvirkning fra norrønt blauðr ‘forsagt, feig’Betydning og bruk
Faste uttrykk
- bløt om hjertetfølelsesmessig beveget;
rørt - bløt på pæramentalt svekket;
sløv - bløte konsonanterkonsonanter som i visse stillinger har endret seg fra ustemte (p, t, k) til stemte (b, d, g), i visse dialekter i Agder og Rogaland;
til forskjell fra harde konsonanter - bløtt vannkalkfattig vann;
mykt vann - den bløte kyststripedialektområde i Agder og Rogaland med overgang fra p, t, k, til b, d, g i visse stillinger