Bokmålsordboka
tuske 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tuske | tusker | tuska | har tuska | tusk! |
| tusket | har tusket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tuska + substantiv | tuska + substantiv | den/det tuska + substantiv | tuska + substantiv | tuskende |
| tusket + substantiv | tusket + substantiv | den/det tuskede + substantiv | tuskede + substantiv | |
| den/det tuskete + substantiv | tuskete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som tysk tauschen ‘bytte’ og täuschen ‘svike’Betydning og bruk
- drive byttehandel med kjøpslåing og knep
Eksempel
- hun tusket med reiseregningene;
- tuske unna millioner
- drive med, ofte på si eller i skjul
Eksempel
- tuske i faget;
- han tusket litt med jazz
Faste uttrykk
- tuske til segskaffe seg på uhederlig vis;
lure til seg- tuske til seg millioner;
- han tusket til seg flere fordeler